Josefinelove.blogg.no

Bedre i himmelen




Livet mitt er tomt uten dem, livet mitt har ingen mening lenger. Å miste de som betyr alt for deg er helt grusomt. Jeg er tom for tårer og ord. Den forferdelige stillheten rundt meg skremmer meg enda. De lave lydene av bare føtter som lister seg stille bortover gulvet om kvelden, den lille hånden i min, gode kyss og smilene som venter når du kommer hjem. Alt er borte, til og med meg selv. Kroppen min lever, men sjelen min ble borte når de forsvant. Det er vanskelig å sitte og tenke på dette alene. Tårene trenger seg fram gjennom de ellers så tåretomme øynene mine. Jeg pleier aldri å la tankene mine fare så langt som nå. Jeg er så langt inn i hjertet og hukommelsen min som det går. Livet hadde vært så mye bedre om jeg kunne ha slippet sorgen eller at jeg hadde sittet i himmelen sammen med dem.

 

Det er deilig å sitte ute i kveldssolen en junikveld. Jeg gynger fram og tilbake i gyngestolen med en varm kopp kaffe. Solen varmer i ansiktet mitt og en god følelse av lykke strømmer gjennom kroppen min. Hele verden er stille og det er bare sirissene som lager lyd i solnedgangen, til jeg plutselig hører jeg tramping og så et høyt brøl. Plutselig farer den lille gutten min ut av verandadøren og opp på fanget mitt. Han borer ansiktet inn i halsgropen min og tar et godt tak i genseren med den lille hånden sin. «Mamma! Pappa kommer og tar meg!» roper han lekent og han hyler når Simen hopper ut av verandadøren. «Nå må du legge deg, Thomas» sa min mann og tok tak rundt gutten. Thomas hylte av lykke og glede og klamret seg enda mer fast til meg. Jeg gav han et kyss på kinnet. «Vi skal jo på hytta i morgen, da må du være opplagt og klar» sa jeg og smilte bredt til han. Thomas sine små tenner lyste frem mellom leppene hans. Simen løftet den lille kroppen opp i armene sine. «Nå må du vinke til mamma da» sa Simen og viste en liten håndbevegelse. Thomas gjorde det samme som pappaen og de gikk inni huset igjen. Kunne livet bli bedre? Nei, livet mitt er perfekt.

«Er alt pakket og klart da?» sa jeg i mens satte meg inn i bilen. «Ja!» ropte de to fineste guttene i verden i kor. Simen startet bilen og kjørte ut av innkjørselen. «Musikk» sa Thomas som var godt fastspent i setet sitt. Jeg trykket på knappen til radio og musikken kom på. Kaptein Sabeltann runget i hele bilen og 4 åringen koste seg med musikken til hans aller største helt. «Kaptein Sabeltann er en farlig mann» sa alle i kor. Nå var livet herlig. Jeg strakk ut armen min og la den på skulderen til Simen. Jeg kilte han i nakken. Han snudde seg rundt og så på meg. Han smilte i fra øre til øre. «Æsj, mamma og pappa klisser» sa Thomas og rynket på nesa. Jeg begynte å le og det gjorde Simen også.

Veien begynte å bli mer og mer sliten. Hullene i veien ble dypere og asfalten ble smalere. Etter to timer med sang og musikk var Thomas helt utslitt. Han sovnet som en sten i baksetet med en gang cd-en tok slutt og nå ligger han med åpen munn og sikkel nedover kinnet. «Jeg må på do, gidder du å stoppe her?» sa jeg og så bedene på Simen. «Jeg må på do jeg også. Vi kan stoppe her i veikanten» sa Simen og svingte inn i grøfta. «Tror du Thomas må på do?» spurte Simen. «Ja, jeg kan spørre han» sier jeg. Simen går ut av bilen og stenger igjen døra. Jeg titter bak på den lille og fredfulle personen. Jeg legger hånden min forsiktig på kneet hans. «Thomas?» sier jeg forsiktig med så kjærlig stemme som mulig. Øyene hans prøver å åpne seg, men søvnen har bitt seg fast i det lille ansiktet. «Hei, gullet mitt!» sier jeg og smiler til han. «Er vi framme?» sier han og gjesper. «Nei, ikke enda. Jeg lurte bare på om du måtte på do?» Thomas ser forundret på meg og han begynner å tenke over spørsmålet mitt.. «Hm.. Jeg, jeg vet ikke helt» stammer han og trekker på skuldrene. «Det er lurt å gå på do for sikkerhetsskyld» sier jeg og løsner setebeltet hans. Jeg tar av mitt eget også, går ut av bilen og stenger igjen døra.

Vi er høyt oppe i fjellet nå og solen har begynt å gå ned. Utsikten er fantastisk. Solen skinner mellom fjellene i det fjerne og himmelen er i alle regnbuens farger. Jeg river meg vekk fra det beundringsverdige og romantiske synet og åpner døren til baksete. Thomas strekker ut armene og jeg løfter han opp. Jeg begynner å gå mot den grønne skogen. Like bak et tre satte jeg meg ned. Så dro jeg ned buksa på Thomas og min egen.

 

Jeg satte meg inn i bilen igjen. Jeg dobbeltsjekket at Thomas hadde på sikkerhetsbelte og festet mitt eget. Simen svingte ut i fra grøfta og satte opp farten. «Nå vil jeg på hytta og kose meg med dere og sjokolade foran peisen» sier Simen og setter opp farten på bilen. Farten øker fort og jeg kjenner suset i magen. 40, 45, 50, 55, 60, 70. «Simen, det begynner å gå litt fort nå». Jeg holder hardt fast i håndtaket i taket og strammer grepet enda mer jo fortere det går. «Det er jo ingen her så sent» sier han og snur seg mot meg. Han ser oppmuntrende og beroligende på meg. Mørket kom saktere mot oss som en skygge. Vi kjørte inn i skogen og Simen hadde økte farten enda mer. «Vrooom, vrooom» imiterer Thomas bak Simen og later som om han kjører. Bilen går ubehagelig fort. Så kjører vi rundt en sving.

 

Verden går rundt og rundt i en stor fart. Hva er det som skjer? Jeg prøver å samle tankene. Røyken ligger som et tett lag i bilen. Hvor er jeg?! Thomas! Jeg prøver å snu meg, men jeg sitter fast. Benet mitt ligger i klem mellom noe. Da jeg får øye på Simen. Blodet strømmer ned over ansiktet hans og hodet han er bøyd hard til høyre side. «Simen!?» roper jeg frustrert og skrekkslagen. Jeg prøver å vrikke meg løs fra den ubehagelige stillingen. Han beveger seg ikke. Hvorfor gråter ikke Thomas? Hvor er han? «Thomas!» skriker jeg så høyt som jeg kan. Jeg begynner å gråte og tårene mine strømmer nedover kinnene. Jeg ser foran meg. Glasset i frontruten er borte og først da oppdager jeg at flere glassplinter står som kniver inn i benet og armen min. Smerten farer gjennom meg som en pil. Benet mitt verker og det sitter fast. Jeg kan ikke røre meg. Verden går enda rundt. En lyd jeg har hørt før hører jeg i det fjerne. Plutselig blir det kaldt og en vind kommer mot meg. Noe legges oppå låret mitt og det er varmt. «Dette skal gå fint, vi er her for å hjelpe deg. Ikke vær redd» sier han med en beroliget stemme i det fjerne. Så ble det mørkt.

 


Gyngestolen er et fint sted å sitte selv om himmelen er tåkegrå og været er kaldt. Ullpleddet varmer godt rundt det ene benet jeg har igjen. Oktober er en trist tid og dessverre har høsten har blitt enda tristere gjennom årene som har gått. Verden rundt meg er vanligvis grå og tom. Det er 6 år siden ulykken. Jeg husker det som om det var i går, alle sitater og gjøremål. Sorgen har laget et stort sår i både hukommelsen og hjertet mitt. Det kommer aldri til å bli leget noen gang i løpet av mitt liv. Det eneste som har forsvunnet i fra hukommelsen min er tiden etter at jeg fikk vite at familien min var død. Min kjære Simen som jeg hadde delt så mye med. Han jeg elsket og hadde giftet meg med. Han jeg hadde fått barn sammen med. Han som jeg skulle sitte sammen med meg her nå og om 50 år, som gamle og rynkete mennesker. Men det var ikke vår skjebne. Den lille gutten min, han som lyste opp min hverdag. Han som jeg elsket høyere enn alle i hele verden. De små føttene og hendene, hans vidunderlige ansikt og hans gode holdning og tankegang. Han hadde vært 10 år i år, men her sitter jeg alene. Simen sitt liv ble ødelagt rett foran øynene mine uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg ville så gjerne hjelpe, men det var som om jeg falt lengre og lengre ned i et stup og inn i et uendelig mørke. Lille Thomas hadde ingen sjanse, den lille kroppen hans tålte ikke det harde slaget mot den massive lastebilen. Følelsen når bilen følger rundt den bråe svinger og krasjer inn i det store beistet var utholdelig, grusom og forferdelig. Sjelen min er død og kroppen min er bare et levende bevis på at jeg overlevde en ulykke. Arrene er skrapet inn i huden min forgått som en påminnelse på noe jeg ikke kan leve med. Jeg er for evig lenket fast i en stol og kommer aldri til å gå på to bein igjen. Livet hadde vært så mye bedre om jeg kunne ha sittet opp i himmelen sammen med dem for evig og alltid.

 

 

Skrevet av: Josefine Hvass Ruud

 

Hva synes dere?

...

    Postet: 05.04.2013
  • Klokken: 13:00
  • Kategori: Hjertesaker
  • Kommentarer: 5
  • Copyright ©




Gislene i Algerie

Tenk på familien. Tenk på vennene. Tenk på barna. Tenk på alle bekjente. Tenk på kollegaer. Tenk på folk som bryr seg om dem. Tenk på de som blir presset. Tenk om det var deg, som satt der hjemme og ikke visste hvor pappan din var. Du vet ikke om han kommer hjem i god behold eller skadet og du vet heller ikke om han kommer hjem i det hele tatt. Ingen vet om disse gislene har gjort noe mot ham.

Tenk på de som blir pressa. Du vil hjelpe de som blir holdt fanget, du vil ikke at de skal dø. Du vil at de skal komme hjem til sine familier, hjem til barna og hjem til sin kone. Du tenker på "hvordan ville jeg hatt det hvis jeg var fanget og  visste at jeg kanskje kom til å dø?". Det ville vært uutholdelig. Hva skal du gjøre? Det vet ingen.

Tenk om det var du som var gissel for menn som vil deg vondt og i værste fall drepe deg. Du vet at disse mennene, som holder deg fanget vil bruke deg til å frigjøre fanger som har gjort noe alvorlig galt. Du ønsker å bli satt fri, samtidig som at du ikke vil at fangene i fra fengselet skal komme fri. Du tenker på din familie. Du vil gjøre alt for å leve, alt for dem, alt for at din familie og vennene dine vil bli glade. De venter på deg hjemme og du sitter fanget som gissel hos noen som ikke vil deg vel. Du vet at du blir brukt som et våpen og du vet at disse folkene som holder deg fanget er villig til å gjøre alt for å få det de vil ha. 

Hvordan ville jeg ha følt det? Forferdelig. Hvis pappan min satte i Algerie ville jeg vært livredd. Jeg ville ha grått, vært sint, lei meg, utslått, sliten, trist osv. Jeg ville ha savnet han utrolig mye. Tankene mine hadde tenkt de værste tanker. Kanskje han var død? Kanskje han var skadet? Kanskje han var i live? Kanksje han ikke kom hjem? Kanskje han kom hjem? Hva ville de komme til å gjøre med han? Jeg ville selvfølgelig fått tilbake pappan min og jeg ville gjort alt for å få han tilbake.

Send gislene i Algerie en tanke om håp om at de snart er på vei hjem. Tenk om dette var deg. 

 

... 

    Postet: 18.01.2013
  • Klokken: 23:14
  • Kategori: Hjertesaker
  • Kommentarer: 1
  • Copyright ©




Don't look at me

Er jeg god nok? Hva synes andre om meg? Synes de at jeg er stygg? eller pen? Er jeg normal? Er jeg tjukk eller tynn? Dette tenker folk hver eneste dag... Det gjør i hvertfall jeg...  Dette er så forferdelig vanskelig. Du trekker deg selv ned med dine egne tanker, samtidig som små ting i hverdagen gjør at du ikke synes at du selv er fin eller god nok. Hvordan har samfunnet blitt sånn? Hvorfor er ingen perfekte? Kan ikke alle være perfekte? Hver eneste jente i Norge sier at de har dårlig selvtillit... Hvordan har vi greid dette?! Alle jenter og gutter er helt fantastiske! Alle har sine egne verdier, egne "spesialiteter" og ting som de mestrer bra. Noen kan for eksempel være gode i matte, eller i å stå på ski. Hvis du er god på skolen blir du kalt nerd, er du dårlig på skolen blir du kalt dum.

Mobbing er noe dritt. Hva er det som får folk til å si så stygge ting og skade hverandre? Jeg kunne aldri funnet på å gjøre noe sånt selv og jeg vet heller ikke hva det er som får folk til å mobbe. Jeg har hørt at det er for å heve seg selv. De  gjør andre mindre for selv å bli større. Det er så utrolig teit. Jeg tror at, for at  folk skal synes at du virker sterk og kul må du være snill og god mot alle. Gi en støttende hånd til de som trenger det, drite i hva andre sier om deg og rett og slett smile masse til alle. Folk ser faktisk opp til deg når du oppfører deg sånn. Det er noen på trinnet mitt som er sånn og det er helt fantastisk. De prater med alle, inkluderer folk, smiler, er snille, de er utadvent og de tørr å drite seg ut. Se og lær!

Folk går så langt med å oppnå det perfekte, få den perfekte kroppen. Ansikt uten "livets rynker", kropp uten former og store pupper er det som skal til nå. For eksempel meg, jeg har former, ansiktet mitt er ikke perfekt og jeg har ikke store pupper, so what!? Jeg er den jeg er og hva kan jeg gjøre med det? Så lenge jeg har det godt, har noen som jeg er glad i og noen som er glad i meg, jeg har mat, hus, rettigheter, venner, livet foran meg og familien min er jeg veldig veldig fornøyd.  

Og faktisk... Du er god nok. Du er den du er og det er fantastisk. Du kommer til å bli noe helt spesielt og du kommer til å ha en viktig rolle i samfunnet. Alle er en viktig brikke i samfunnet, selv om du er en søppelkjører eller en lege. HUSK AT DU ER VIKTIG! 

...

  

    Postet: 13.01.2013
  • Klokken: 19:27
  • Kategori: Hjertesaker
  • Kommentarer: 5
  • Copyright ©




Jeg heter Josefine Hvass Ruud og jeg er 15 år. Mine interesser er mote, foto, familie, venner, dans, blogging, musikk og oline. Jeg håper at du liker bloggen min, kommenter gjerne! JB FOREVER!

Kategorier

Arkiv

Lenker

Design

Eirinhallands.blogg.no
hits